av Ann Elisabeth Laksfoss Cardozo, førsteamanuensis, Universitetet i Stavanger
Click here to read in English
Før 1980 var ornitologi i Norge ansett som et svært maskulint felt. Få kvinner var medlemmer i ornitologiske foreninger eller studerte zoologi med fugler som hovedtema ved universiteter i Norge. Betyr det at kvinner før 1980 ikke har tilført ornitologi kunnskap?
Fantes det ingen kvinner involvert i ornitologi? Eller var det slik som på flere andre områder innen vitenskap og natur, at det har foregått en prosess med å utelate, glemme og ekskludere enkelte typer kunnskap og erfaring på bekostning av andre? Synliggjøringen av et mer hverdagslig virke for å skaffe oversikt over fuglebestander, endring og kontinuitet innen en eller flere arter har opptatt frivillige ornitologer lenge. Arbeidet har ikke alltid vært status-givende innen ornitologiske miljøer. Mitt mål er å synliggjøre kvinners bidrag til ornitologisk kunnskap i Norge. Kvinnene har bidratt med å ringmerke fugler, være aktive medlemmer av ornitologiske foreninger, finansiert forskning eller utdannet seg til ornitologer ved universitet. Jeg har også fokusert på dokumentasjon av vitenskapelige og formidlende virksomhet og inkludert en udstopperske.
Inspirasjonen til bloginnlegget kom i forbindelse med en påbegynt artikkel om ornitologi i et kjønnsperspektiv. Professor, kriminolog, fuglekikker og forfatter Kjersti Ericsson publiserte i 1993 en artikkel om kjønnsperspektiv og norsk ornitologi. Den svenske artikkelen På Spaning efter kvinnors actryck i Vår Fågelverd fra 2021 har også inspirert.[1] Den omhandler kvinners bidrag til svensk ornitologi før 1950 og inkluderer blant andre svenske adelskvinner som jaktet, hadde burfugler og samlet på villfugler (som stillitser og grønnfinker). En gruppe kvinner som har blitt utelatt fra vitenskapshistorien er dem som arbeidet på museer. To eksempler er den svenske konservatoren og utstoppersken Carolina Christiansson (1832-1924) ved det svenske Uddevalla Museum fra 1864 til 1912.
En tilsvarende «udstopperske» Marie Vatne (1855-1916) jobbet ved Stavanger Museum fra 1882-1904. Hun ble rekruttert inn som «udstopperske» med sin far preparant Thor Thorsen Vatne og fikk to ukers kursus av præparant Iversen ved zoologisk museum i Kristiania før oppstart. Marie fortsatte ved museet etter at faren døde, da museet også ansatte også Jakob Sørensen. Marie giftet seg med ham da han ble enkemann og de bodde i museets portnerbolig. Da mannen døde mistet Marie Sørensen både jobben og hjemmet, men fortsatte som «udstopperske» fra et leid værelse. Marie Sørensens innsats som udstopperske førte til at de besøkende ved Stavanger Museum fikk sett stadig flere utstilte fugler. Hennes innsats er dokumentert gjennom museets årsmeldinger fra naturhistorisk avdeling. Da Norsk ornitologisk forening ga ut sin Norsk ornitologisk historie i 1982, var de eneste kvinnene, de som ble nevnt av den italienske Pietro Quereni som strandet utenfor Røst i 1431.[2] Quereni beskrev forholdet mellom ville ender (ærfugl) og de lokale kvinnene.[3]
[1] Kjell Danell og Ingvar Svanberg «På spaning efter kvinnors avtryck» i Vår Fågelverd. 2021, nr. 3. Takk til bibliotekar Bente K Hadland ved Stavanger Museums bibliotek for tipset.
[2] Helge A Wold «Ærfuglen i nordnorsk kystkultur» i Suul, J. Norsk ornitologisk historie NOF, Trondheim, 1982, s. 34.
[3] For mer om ærfuglkulturen se: Pietro Querini Querinis beretning – Om et grusomt forlis og opphold på Røst i 1432 Cappelen Damm forlag: Oslo, oversatt av Marie Aalen.
2 thoughts on “Kvinner og ornitologi i Norge før 1980 (del 1 av 3)”