Hva gjør en amerikastorlom på denne sida av Atlanteren?

av Endre Harvold Kvangraven, stipendiat ved Universitetet i Stavanger

Click here to read in English

Det var et stykke ut på ettermiddagen, den 11. desember 2021, at jeg tenkte å rekke en liten fugletur før det blei mørkt, og dro opp til Vistevika i Randaberg, like utafor Stavanger. Himmelen var overskya mens jeg fulgte gangstien nordover fra Endrestø mot Goavika. Noen steinvendere jakta på småkryp i havkanten, og ute på sjøen fikk jeg snart øye på en smålom i vinterdrakt, deretter en islom, begge ivrig dykkende etter fisk. I Vistevika skulle jeg se brunnakker, svartender, haveller og mer, men nå, idet jeg gikk ned mot Goavika, dukka det opp en ukjent lom.

Den mellomstore, ubestemmelige lommen kom svømmende inn i vika, forbi småbåtene fortøyd på rekke og rad i ly av moloen. Den så seg fra side til side, dyppa ansiktet i vannet og kikka rundt under vannflata. Mens jeg tok bilder, kom den forbausende nærme, var bare omtrent femten meter unna da den forsvant bak en av de fortøyde båtene. Jeg gikk litt nærmere, så at den hadde dykka, og ei stund seinere dukka den opp hundre meter unna, på motsatt side av Goavika.

amerikastorlom av Endre Harvold Kvangraven
amerikastorlom (c) Endre Harvold Kvangraven

Jeg var usikker på arten, men antok at storlom var en mulighet, kanskje en ungfugl. Storlom har jeg sett mange ganger i sommerdrakt i Østmarka, sky fugler langt ute på klare og næringsfattige skogsvann, men jeg har mindre erfaring med dem i vinterdrakt. Flesteparten av storlommene i Norge trekker nok til Sør-Europa om vinteren, men det er også en del som overvintrer langs norskekysten, noen av dem i Rogaland. Den svømte ut i Vistevika og jeg fulgte etter til enden av moloen og tok noen flere bilder mens den fortsatte å dykke etter fisk.

Om kvelden kikka jeg gjennom bildene, men var fortsatt usikker. Basert på bilder i felthåndbøker og på nett, kunne jeg ikke se noen andre muligheter enn storlom, men den mangla de hvite felta på de bakre flankene (thigh patches) som er diagnostiske for den arten. Da jeg kjørte bildene gjennom Artsorakel-appen (som ofte tar feil, men kan gi tips om forvekslingsarter), fikk jeg høy treffprosent på storlom for ett av bildene, men helt andre resultater for resten.

Amerikastorlom av Endre Harvold Kvangraven
amerikastorlom (c) Endre Harvold Kvangraven

Til slutt delte jeg bildene med gruppa «ID og fugl!», og da varte det ikke lenge før Tor Olsen fastslo at det var en ungfugl av «storlom-type» og at flere av trekka så ut til å stemme med amerikastorlom. Det var han som oppdaga den første amerikastorlommen i Norge, i Havika ved Lista i 2015. Siden da, har ytterligere to amerikastorlommer blitt registrert i Norge, begge i Trøndelag, så dermed blei dette den fjerde i Norge og den første i Rogaland. I Europa som helhet, har det blitt registrert et tjuetalls individer.

Andreas Gullberg lagde en oversiktlig bildeserie med juvenile storlommer, juvenile amerikastorlommer og bildene mine av «Vistevika-lommen», og her kom det tydelig fram at dette faktisk var en amerikastorlom. I motsetning til «vanlig» storlom, mangler amerikastorlom de hvite felta på de bakre flankene. I tillegg er de i gjennomsnitt noe mindre, med mindre, smalere nebb og mer avrunda fasong på hode og nakke, og utviser en tydeligere kontrast mellom det mørke feltet på siden av halsen og det hvite foran. Jeg la merke til de mørke kinna og det mer blekt gråbrune bakhodet, og syntes jeg kunne se antydninger til en mørk halsstropp (throat strap) – kjennetegn som er karakteristiske for amerikastorlom.

Da jeg rapporterte funnet i Artsobservasjoner, blei det straks godkjent av den lokale rapport og sjeldenhetskomiteen (LRSK), og drøye tre måneder seinere, blei det også godkjent av NOF.

amerikastorlom av Endre Harvold Kvangraven
amerikastorlom (c) Endre Harvold Kvangraven

Mange tok turen til Vistevika for å speide etter lommen, men det virker som den forsvant like brått som den dukka opp. Hva gjør en amerikastorlom – en Pacific Loon, eller, på svensk, stillahavslom – på denne sida av Atlanteren? Det nærmeste hekkeområdet deres er i nærheten av Baffin Island i arktisk Canada, og det er nærliggende å tro at den kom fra den retninga heller enn fra de enda fjernere hekkeområdene langt øst i Sibir. Uansett er en amerikastorlom i Norge veldig langt hjemmefra. Vistestranda er blant stedene hvor døde lomvier og andre sjøfugler ofte ender opp, og det skulle ikke forbause meg om lommen var utsulta, på desperat søken etter mat, noe som kan bidra til å forklare den tilsynelatende mangelen på skyhet. En ung amerikastorlom som dukka opp på en innsjø i Sveits i desember 2015 (den første amerikastorlommen i Sveits), døde av sult et par uker seinere, og en skal ikke se bort fra at noe lignende kan ha hendt med Vistevika-lommen. Samtidig er det nok av kriker og kroker langs kysten av Rogaland hvor selv en sjelden fugl kan stikke seg bort, dykke etter fisk og gjøre seg klar til å fly tilbake over havet, til steder hvor den vil støte på andre av sitt slag.

Lommer dukker opp i myter og folketro hos nord-amerikanske urfolk, og har et drag av mystikk over seg i og med at de ofte blir knytta til de fjerntliggende innsjøene de hekker ved. I vestlig populærkultur er de først og fremst kjent for de klagende, langtrekkende ropa, som ljomer gjennom skogen i lange sommerkvelder. Lyden kan minne om uling, og vekker assosiasjoner til ulvene de deler leveområde med, i avsidesliggende deler av Canada, Alaska og Sibir. Det er bare storlom og smålom som hekker i Norge, men på verdensbasis er det fem arter, og nå, med amerikastorlom, har alle blitt funnet i Rogaland.

Leave a Reply

css.php