We are pleased to announce that on 30 June 2023, EnviroCitizen is hosting an interdisciplinary conference at Norway House in Brussels (Belgium) to discuss the potential of ornithological citizen science in fostering environmental citizenship. The main aim of this event is to share the project’s findings concerning the past, present, and future of birding as a way of caring for and about the natural world.
Project partners from the University of Stavanger, the Estonian Academy of Sciences, Cyprus Center for Environmental Research and Education, New Europe College, Radboud University, the University of Extremadura, and the Swedish University of Agricultural Sciences will present their project results regarding ornithological citizen science across seven European countries. We will also be joined by invited experts who will comment on the role of birding in shaping ecological sensitivities through the lens of natural science, history, social sciences, and literary studies.
We hope you will join us to discuss birding as a past, present and future pathway to environmental citizenship!
The conference is organized by the project EnviroCitizen: Citizen Science for Environmental Citizenship. This project has received funding from the European Union’s Horizon 2020 research and innovation programme under grant agreement No 872557.
By Vasiliki Vasileiou, Cyprus Centre for Environmental Research and Education
On the occasion of the World Wetlands Day, the Cyprus Centre for Environmental Research and Education (CYCERE) organized an information and awareness event for the EnviroCitizen Project on birds and wetlands. The event took place on Saturday, February 4, 2023, at the educational centre of the CYCERE at Agios Nikolaos Farm, on the Akrotiri peninsula.
Despotiki Lake
Dr Andreas Hadjichambis welcomed the attendees and referred to the great research, educational and informative work carried out by CYCERE in Cyprus and abroad. He also introduced the EnviroCitizen Project, its main tasks and deliverables and the coordinator and partner institutions.
Within the framework of the event, the results of the research program EnviroCitizen were presented. The main deliverables that CYCERE is contributing to EnviroCitizen were presented. Citizens Count Activity Sheets, which will soon be integrated into the environmental center’s educational programs, were also presented.
Presenting the Citizens Count Activity Sheets in Greek
Additionally, there was a presentation for the Great Backyard Bird Count campaign. It is noteworthy that this campaign is taking place for the first time in Cyprus.
Presenting the campaign for the Great Backyard Bird Count
On the occasion of the announcement of the campaign, a presentation was made about the birds of the Akrotiri Peninsula.
Discussing the birdlife and habitat of the area
Speakers at the event were Dr Andreas Hadjichambis, Dr Yiannis Georgiou, Dr Dimitra Hadjichambi, Vasiliki Vasiliou, Dr Nikos Kassinis.
After that, the attendees had the opportunity for birdwatching and bird counting in the rich habitat of the Despotic Lake of Akrotiri.
Birdwatching at Despotiki Lake in Akrotiri
The event was supported by Birdlife Cyprus, Terra Cypria, the Game and Fauna Fund of the Cyprus Ministry of Interior, the Office of the Commissioner for the Environment of the Cyprus Government, ETEK (the technical advisor of the state and citizens), ENEC, EnviroCitizen, the Department of Forests and other stakeholders from Cyprus.
I also want to draw out another type of contribution that has had an effect by funding research on birds in Norway. Thanks to the Bess Jahre Foundation, from 2006 more ornithological research has been funded. Bess F. Jahre (nee Børresen, 1921-2006) was a member of the Norwegian Ornithological Society and a passionate birding enthusiast. She married shipping magnate Anders Jahre (1891-1982) and left 50 million kroner in her will to fund a foundation to support the protection of nature and research into birds, wetland areas and bird reserves in Norway and neighbouring countries.[1] The foundation has funded the purchase of mist nets, motorboats, outboard motors, nano-transmitters for tracking birds, pay for employees at ornithological stations and other things. This funding of knowledge development in ornithology makes Jahre an unusual woman in the Norwegian context.
Members of the Norwegian Ornithological Society also contributed to the development of knowledge, like Gerd Vallersnes (1919-2013) from Haugalandet. She recorded the birds she saw, published her sightings locally and contributed to articles on, among others, the European golden plover (pluvialis apricaria) in Falco – the journal of the Rogaland group of the Norwegian Ornithological Society in the 1970s. She also donated a lesser spotted woodpecker to the Stavanger Museum.[2] Together with her husband, the optician Odd Vallersnes (1908-1998), she wrote birds eyes and sight. In 1975, the couple protested about migratory birds being hunted in Italy and collected 24987 signatures on a petition. Vallersnes was like other members, who developed comprehensive knowledge after observing the same areas throughout their whole lives. Only 41 women contributed to Norsk Fugleatlas (The Norwegian Atlas of Birds) (1994) which was a product of the efforts of citizen scientists and ornithologists with 1400 contributors. Gerd was one of them.
Before 1980, the Norwegian Ornithological Society focused on its members. There were few articles or opinion pieces about or by women. In 1979, Roger Engvik asked “Where are the female ornithologists?” (Vår Fuglefauna #3) and in 1984 the local ornithologist Ingebret I. Grude (1904-1998) asked the following question: “When will we get a competent female ornithologist in this country?” Grude of course knew “the big names” in Norway and they were all men; Svein Haftor, Anders Bernhoft-Osa and Hans Thomas L. Schaanning. He said that his own interest in birds began while living in the United States. As a gold miner in Colorado, he read Handbook of Birds of the Western United States (1902) by Florence Merriam Bailey (1863-1948). He praised the author: “…the female ornithologist Florence Merriam Bailey… was a pro with the camera and took many beautiful pictures of birds… A beautiful lady…”[3] … and thought it strange that no women in Norway had distinguished themselves in the field of ornithology.
A Belted Kingfisher from Birds through an Opera-glass, 1889
Up to the year 2000, 80% of the members of the Norwegian Ornithological Society were men. 2020 was the first time female membership reached 38%.[4] It seems, then, that the uneven balance of members is in the process of being sorted out – slowly but surely.
The women who have been introduced here studied ornithology, ringed birds, were members of ornithological societies and wrote, edited or translated texts on ornithology. One mainly funded others’ research and another stuffed birds. Some had studied, ringed birds and carried out ornithological work in German, Denmark and USA before they did the same in Norway. All contributed to the development of knowledge within Norwegian ornithology.
In ornithological circles in Norway, there has been a tendency to focus on the unusual or individual species over time. Those who have done that for a lifetime continue to value this type of contribution through leadership positions, job offers and prizes. Undervaluing and excluded or forgetting other types of knowledge development and contributions is a challenge. Women have contributed, more in the background and often their efforts are hidden behind a male family member’s name. This is why I write about women’s contributions to ornithology in Norway before 1980.
Bibliography
Abir-Am O & Dorinda Outram (1987) Uneasy careers and intimate lives: women in science 1789-1979. Rutgers University Press, New Brunswick.
Ericsson, K. (1993) «Mitt Fugleliv,» Nytt Om Kvinneforskning, no. 5 (1993): 3–10.
Holmström, C.T. et al Fuglene i Norden bind 3, Aschehough & Co, Oslo, 1953, s. 178 og 207
Suul, J. Norsk ornitologisk historie NOF, Trondheim, 1982
Stavanger Museums årsberetninger 1882-1904
Folketellingen 1885, 1900 og 1910, Digitalarkivet
Stavanger Aftenblad, 18.01.1905 s.4
Sterna 1951-1970
[1] «Bess Jahres stiftelse» visited 04.10.2021. The endowment of 50 million NOK was made in 2006. Wetlands’ reserve and nature conservation to benefit birds were two explicitly stated purposes. Examples of project supported in 2020: NOF Trondheim received 10000 euros for the garden bird count, Bird day, wetland projects and IBA. The same association received 7500 euros to conduct ringing in Pasvikdalen (Finnmark) and 7500 euros to track satellite-marked owls (strix nebulosa (Great grey owl)). The bird ringing stations of the Oslofjord received 10000 euros to buy equipment for nano-senders to investigate bird trekking. NOF Telemark receive 7500 euros to support the OS at Jomfruland. The OS at Mølen received 12000 euros for mistnets and to cover other expenses. The OS at Øyeren received 4000 euros for surveillance purposes and a new boat motor. Bess Børresen was the grandchild of Fred Olsen.
[2] Stavanger museum og Norsk ornitologisk forening, Sterna, p.7. Vallersnes, «Gerd skriver fra nord» Falco.
[3] Ingebret I. Grude, “Fugl i Colorados Skogsletter,” Falco, 1984.
[4] Email correspondence with Morten Ree, NOF, autumn 2021.
Jeg vil også trekke frem en annen type bidrag som har satt spor ved å finansiere forskning på fugler i Norge. Takket være Bess Jahres stiftelse fra 2006 ble mer ornitologisk forskning finansiert. Bess F. Jahre (f. Børresen, 1921-2006), var medlem i NOF og en lidenskapelig fugleentusiast. Hun giftet seg med skipsreder Anders Jahre (1891-1982) og skrev testamente der 50 millioner kroner skulle finansiere en stiftelse for støtte til naturvern og forskning på fugler, våtmarksområder og fuglereservater i Norge og naboland.[1] Stiftelsen har finansiert kjøp av mistnet, motorbåter og påhengsmotor, nanosendere til merking av fugler, lønn til ansatte på ornitologiske stasjoner og annet. Denne finansieringen av kunnskapsutvikling innen ornitologi gjør Jahre til en uvanlig kvinne i norsk sammenheng.
Medlemmer av NOF bidro også til kunnskapsutvikling, som Gerd Vallersnes (1919-2013) fra Haugalandet. Hun registrerte fuglene hun så og publiserte sine fugleobservasjoner lokalt og bidro til artikler blant annet om heilo (pluvialis apricaria)i Falco – tidsskriftet til NOF Rogaland på 1970-tallet. Hun donerte også en dvergspett til Stavanger museum.[2] Sammen med mannen og øyelege Odd Vallersnes (1908-1998) skrev hun om fuglers øyne og syn. I 1975 protesterte ekteparet mot at trekkfugler ble jaktet på i Italia og samlet inn 24987 underskrifter. Vallersnes lignet andre medlemmer, som opparbeidet omfattende kunnskap etter å ha observert de samme områdene gjennom et langt liv. Bare 41 kvinner bidro til Norsk Fugleatlas (1994) som var et resultat av folkeforskere og ornitologers innsats med 1400 bidragsytere. Gerd var en av dem.
Før 1980 fokuserte Norsk ornitologisk forening på sine medlemmer. Det var få artikler eller oppslag om eller av kvinner. I 1979 etterspurte Roger Engvik «Hvor er de kvinnelige ornitologene?» (Vår Fuglefauna #3) og i 1984 stilte lokalornitologen Ingebret I. Grude (1904-1998) følgende spørsmål: «Når får vi en dugelig kvinnelig ornitolog her i landet?» Grude kjente selvsagt «de store» i Norge og de var alle menn; Svein Haftor, Anders Bernhoft-Osa og Hans Thomas L. Schaanning. Han fortalte at hans egen fugleinteresse begynte mens han bodde i USA. Som gullgruvearbeider i Colorado, leste han Handbook of Birds of the Western United States (1902) av Florence Merriam Bailey (1863-1948). Han lovpriste forfatteren: «…den kvinnelige ornitologen Florence Merriam Bailey… var en kløpper med fotoapparatet og tok mange vakre fuglebilder… En vakker dame…»[3] … og syntes det var rart at ingen kvinner i Norge hadde utmerket seg innen ornitologien.
A Belted Kingfisher from Birds through an Opera-glass, 1889
Frem til år 2000 var ca. 80 prosent av medlemmene i norsk ornitologisk forening menn. I 2020 var det for første gang 38 prosent kvinnelige medlemmer.[4] Det virker derfor som om skjevfordelingen i medlemmer er i ferd med å rettes opp – sakte, men sikkert.
Kvinnene som har blitt presentert her har studert ornitologi, ringmerket fugler, vært medlemmer i ornitologiske foreninger og skrevet, språkvasket eller oversatt tekster om ornitologi. En har hovedsakelig finansiert andres forskning og en annen har stoppet ut fugler. Noen hadde studert, merket fugler og drevet ornitologisk arbeid i Tyskland, Danmark og USA før de gjorde det samme i Norge. Alle bidro de til kunnskapsutvikling for norsk ornitologi.
I ornitologiske miljøer i Norge har det vært en tendens til å fokusere på sjeldenheter eller enkeltarter over tid. De som har gjort det i en mannsalder fortsetter å verdsette denne type bidrag gjennom lederverv, jobbtilbud og premier. Det å undervurdere og utelate eller glemme annen type kunnskapsutvikling og bidrag er en utfordring. Kvinnene har bidratt, mer i bakgrunnen og ofte er deres innsats gjemt bak et mannlig familiemedlems navn. Derfor skriver jeg om kvinners bidrag til ornitologi i Norge før 1980.
Kilder og litteratur
Abir-Am O & Dorinda Outram (1987) Uneasy careers and intimate lives: women in science 1789-1979. Rutgers University Press, New Brunswick.
Ericsson, K. (1993) «Mitt Fugleliv,» Nytt Om Kvinneforskning, no. 5 (1993): 3–10.
Holmström, C.T. et al Fuglene i Norden bind 3, Aschehough & Co, Oslo, 1953, s. 178 og 207
Suul, J. Norsk ornitologisk historie NOF, Trondheim, 1982
Stavanger Museums årsberetninger 1882-1904
Folketellingen 1885, 1900 og 1910, Digitalarkivet
Stavanger Aftenblad, 18.01.1905 s.4
Sterna 1951-1970
[1] «Bess Jahres stiftelse» visited 04.10.2021. The endowment of 50 million NOK was made in 2006. Wetlands’ reserve and nature conservation to benefit birds were two explicitly stated purposes. Examples of project supported in 2020: NOF Trondheim received 10000 euros for the garden bird count, Bird day, wetland projects and IBA. The same association received 7500 euros to conduct ringing in Pasvikdalen (Finnmark) and 7500 euros to track satellite-marked owls (strix nebulosa (Great grey owl)). The bird ringing stations of the Oslofjord received 10000 euros to buy equipment for nano-senders to investigate bird trekking. NOF Telemark receive 7500 euros to support the OS at Jomfruland. The OS at Mølen received 12000 euros for mistnets and to cover other expenses. The OS at Øyeren received 4000 euros for surveillance purposes and a new boat motor. Bess Børresen was the grandchild of Fred Olsen.
[2] Stavanger museum og Norsk ornitologisk forening, Sterna, p.7. Vallersnes, «Gerd skriver fra nord» Falco.
[3] Ingebret I. Grude, “Fugl i Colorados Skogsletter,” Falco, 1984.
[4] E-post korrespondanse med Morten Ree, NOF, høsten 2021.
Through interviews and digging in the archives at Stavanger Museum and the National Library, I have found several women. Their contributions are often hidden behind a male family member. Gertrud Bernhoft-Osa (nee Bauer (1903-1997)) left traces as a birdringer and as an unpaid assistant, editor, translator and secretary existing in the shadow of her husband. In this way, she joins a long line of talented women who joined family businesses with the main aim of promoting their husband’s honour.[1] When she met her husband in Germany, she was a secretary for the German ornithologists Dr Kurt Floericke. She moved to Norway in the 1920s and married Anders Bernhoft-Osa. In his memoirs, it says:
“The day before I travelled home again to Norway, I invited Dr Floericke to a farewell dinner at one of the better restaurants. His private secretary joined us. She was interested in birds. And this was a benefit when she later became my wife and, among other things, often accompanied me to the bird-station in Jæren.”[2]
The focus, in other words, was on her becoming his, and that she would remain with him, not on her competence in identifying birds, ringing birds, editing, translating or other ornithological work. And she was not even identified by name here. According to an oral source, the German teksts were either written or edited by Gertrud, but not credited to anyone or with Bernhoft-Osa named as the author in Sterna. Her name was never mentioned.[3] In addition to this, she was one of the few women who took part in ringmarking birds for an extended period of time and recorded the findings. These numbers are not documented before 1949, but it is probable that she contributed earlier than that. In the light of this, the man’s statement that she “was interested in birds” and “that she was very much with me” conceals both her competence and her work. She discovered new birds, recovered her own ringed birds, warned the man about storms and assisted him in his writing work, where he appeared as the sole author.
In the 1940s, Inger Meidell (nee Tambs-Lyche (1914-1991) ringed 1139 birds between 1940 and 1952 for the bird-ringing group at the University of Oslo.[4] At that time, no other woman had as many ringed birds recorded against her own name. When her husband Ove Meidell died in 1942, the famous biologist Kristine Bonnevie (1878-1948) wrote: “Without the steadfast and self.sacrificing help of his wife, Mrs Inger Meidells, would he scarcely have managed to complete this manuscript, which would obtain the university’s scientific recognition for the dying researcher.”[5] This shows that Meidell, as a volunteer, made an important contribution to Norwegian ornithological expertise in the 1940s as a bird-ringer, editor and secretary.
In the 1950s, two women called Anne Marie obtained their ornithological education at the University of Oslo. When I mentioned it to some veteran ornithologists, one of them suggested that it was almost certainly the case that this was the same woman, who had married and changed her surname. The two were called Anne Marie Grimeland (1923-2013) and Anne-Marie Sæther (1929- ). Both studied ornithology at the University of Oslo, married and worked at secondary schools, but they researched different birds (Lapwings/sanderlings vs black-headed gulls). The Anne-Maries have been forgotten since modern ornithological memory does not go back beyond what veteran ornithologists can remember today, that is approximately the 1960s with the exception of a small number of male role models.
Anne-Marie Grimeland was the country’s youngest student, when she began at the University of Oslo at the age of 16 in 1940. Her work was supported by a contribution from the Norwegian Research Council.[6] As a Cand. Real. graduate, she worked as a science teacher in Mo i Rana (1954-56) and became a member of the Norwegian Ornithological Society from 1958.[7] From 1958, she was a teacher at Nissen’s school. In 1966, she published the article “Ringmerkings-resultater for sandløper” (Ringing results for sanderlings) in Sterna, where she used data from ringing and recovery at Revtangen. In 1966, she published “Norske vipers trekk og vinterkvarter” (Norwegian lapwings’ migration and winter quarters) based on the recovery of 591 lapwings, most of which were ringed at Revtangen. She discussed causes of death and made tables and diagrams to visualise the results.[8]
Grimeland published several articles about sanderlings and lapwings while she worked as a science teacher at a secondary school. There were not many paid positions as ornithologists, so her chosen career became a hobby, combined with her teaching position and family life.
Photo 4 A map made eby Grimeland to show the recover of lapwings. Source: NB. Sterna
Anne-Marie Sæther was born in Trondheim in 1929. She too received financial support (400kr from C. H. Homan’s bequest) to research black-headed gulls for her thesis.[9] She is mentioned as one of five women among the 65 Cand. Real. candidates at the University of Oslo in 1951.[10] She gave a talk about the black-headed gull on NRK radio in the series Birds in the North.[11] She was also consulted as a specialist on black-headed gulls and contributed information on the common tern and the Arctic tern for the book Birds in the North.[12] Sæther was one of the first female ornithologists, who also communicated her expertise on the radio and contributed to the development of Nordic science. In addition to this, she published articles in Sterna about black-headed gulls and worked as a teacher at a secondary school.[13]
As previously mentioned, there were few women involved in ringing under their own names before the 1950s. One was the Dane Harriet I. Jørgensen (1906-1979), who was first a representative for Det Store Nordiske Telegrafselskab and later worked at the ornithological department of the Zoological Museum in Copenhagen. She was born on Ærø and her chemist father was also interested in birds. In 1940, she published a book on birds Glossarium Europeae Avium, where she translated bird’s names into 17 European languages. In 1952, she went to Utsira as a volunteer to ring birds there (ref. Holgersen). Later, she donated a significant library to the Norwegian Ornithological Soceity via the Zoological Museum in Oslo.[14] Jørgensen contributed in a number of different ways to Norwegian and European ornithology. Primarily as a volunteer bird-ringer and author, but also through job at the ornithology deparment of the Zoological Museum in Copenhagen for more than 25 years.
In the 1960s, more women becane ornithologists, bird-ringers and members of ornithological societies. Joan H. Haavie came from the USA and was an expert on gepphus grylle (black guillemot). She moved to Norway with her husband and worked at the newly established Zoophysiology Institute at the Unviersity of Oslo.
Spannholmen, Utsira. Photo taken by Harriet Jørgensen in 1952[16]
She carried out fieldwork on Tranøy for several years, to research the behaviour and breeding activity of black guillemots and the biotopes of various types of gull. When Myrberget published an article on ringing sea birds in Sterna, the collaboration with Haavie was highlighted as especially useful.[17] She also edited articles and translated ‘summaries’ and ‘corrected’ English texts for various zoological publications.[18] Sometimes she is listed as Mrs Haavie, at other times with MA or MS or MSc following her name.[19] This points to uncertainty among those involved about the American degree designation Master of Science. Joan H. Haavie made a contribution to Norwegian ornithology in the 1960s by applying and further developing her expertise in sea birds, as well as in the development of knowledge, and the linguistic work involved in publishing, even though she was not named when the Institute’s history was written.[20]
[4] Hjalmar Broch and Per Fjeld, “Bird-Banding in Norway,” Sterna, no. 15 (1953): 3.
[5] Kristine Bonnevie, “Zoologen Ove Meidell,” Rogaland, November 30, 1942. Ove Meidell received the King’s Gold Medal from the university for “A comparative study of the way of life of the European pied flycatcher (Muscicapa Hypoleuca L.) and the common redstart (Phoenicurus phoenicurus L.) in a mountainous area in south Vestland (Rogaland)”.
[6] Holger Holgersen, “Zoologisk Avdeling,” in Stavanger Museum Årbok 1966 (Stavanger, 1967), 152. Furthermore, the Research Council funded Mrs Else Aasland as a technical assistant at the zoology department of the museum for an additional year.
[7] “Den Høgre Skolen i Mo Begynte Skoleåret i Dag,” Rana Blad, August 24, 1956. ; Anne-Marie Grimeland, “Ringmerkingsresultater for sandløper,” Sterna, 1967.
[8] Anne-Marie Grimeland, “Norske Vipers Trekk Og Vinterkvarter,” in Stavanger Museums Årbok 1966 (Stavanger, 1967).
[12] C. T. Holmström and Fridthjof Økland, Fuglene i Norden. 3: Lappedykkere-hønsefugler, Fuglene i Norden (Oslo: Oslo : Aschehoug, 1952-1953, 1953), 178. In 1951 “around 500 pairs” of black-headed gulls nested in Kurefjorden. Pp. 178, 204, 207.
[16] Photograph taken by Harriet Jørgensen in 1952, in Martin Nag “Fyr: Folkeliv på Utsira“, 1991, p.72, downloaded 23.08.2022.
[17] Svein Myrberget, ««Metoder for fangst av sjøfugler for merking», Sterna vol. 8 booklet 3 p. 105.
[18] E K Barth, “Standard body measurements in Larus Argentatus, L Fuscus, L canus, and L Marinus, Contr. # 79, Zoological Museum, UiO; Sig. Kristoffersen “Vandringer, aldersfordeling og beskatning av lirype på Karlsøy, Troms, 1964, p. 3, 12; Svein Myrberget, “Viltmerkinger ved Norges Jeger- og Fiskerforbund”, 1965, p. 3, 17; Svein Myrberget “Den norske bestand av bever castor fiber“, Statens viltundersøkelser 2. series nr. 26, 1967; Svein Myrberget, “Vekslinger i bestandsstørrelsen hos norske smågnagere i årene 1946-60” Statens Viltundersøkelser 2. series nr. 19, pp. 4, 47-48.
[19] Edvard K. Barth “Geographical variations on mantle colour body measurements, and egg data in Larus Argentatus, L Fuscus, L Canus and L Marinus”, Universitetsforlaget, Oslo, 1968, several pages from Nytt Magasin for Zoologi
Ved å intervjue og grave etter kilder på Stavanger museum og Nasjonalbiblioteket har jeg funnet flere kvinner. Deres innsats er ofte gjemt bak et mannlig familiemedlem. Gertrud Bernhoft-Osa (født Bauer (1903-1997)) satte spor etter seg som ringmerker og som ubetalt assistent, språkvasker, oversetter og sekretær i skyggen av sin mann. Slik inngår hun i en lang rekke dyktige kvinner som inngikk i familieforetak med hovedmål å fremme mannens ære.[1] Da hun møtte sin mann i Tyskland, var hun sekretær for den tyske ornitologen Dr. Kurt Floericke. Hun flyttet til Norge på 1920-tallet og giftet seg med Anders Bernhoft-Osa. I hans memoarer står det:
“Dagen før jeg reiste hjem igjen til Norge, inviterte jeg Dr. Floericke til en avskjedsmiddag på en bedre restaurant. Hans privatsekretær ble også med. Hun var interessert i fugler. Og dette kom bra med da hun seinere ble min kone og blant annet var meget med meg på fugle-stasjonen på Jæren.”[2]
Fokuset var med andre ord at hun ble hans, og at hun oppholdt seg med ham, ikke på hennes kompetanse med å identifisere fugler, ringmerke, språkvaske, oversette og annet ornitologisk arbeid. Og hun ble heller ikke her nevnt ved navn. Ifølge en muntlig kilde ble de tyske tekstene, uten forfatter eller med Bernhoft-Osa oppgitt som forfatter i Sterna, enten skrevet eller språkvasket av Gertrud. Hennes navn nevnes aldri.[3] I tillegg var hun en av de få kvinnene som over en lengre periode ringmerket fugler og registrerte gjenfunn. Diss tallene er ikke dokumentert før etter 1949, men det er sannsynlig at hun bidro tidligere. I lys av dette rommer mannens formulering om at hun «var interessert i fugler» og «at hun var meget med meg» en skyggelegging av både kompetanse og arbeid. Hun oppdaget nye fugler, fant gjenfunn av egne ringmerkede fugler, advarte mannen om stormer og bistod ham i hans skrivearbeid der han fremstod som eneforfatter.
På 1940-tallet ringmerket Inger Meidell (f. Tambs-Lyche (1914-1991) 1139 fugler mellom 1940 og 1952 for ringmerkingsgruppa ved Universitetet i Oslo.[4] Ingen kvinner hadde da så mange ringmerkede fugler registrert på eget navn. Da mannen Ove Meidell døde i 1942, skrev den kjente biologiprofessoren Kristine Bonnevie (1878-1948): «Uten sin hustrus, fru Inger Meidells, trofaste og oppofrende hjelp vilde han neppe ha klart å fullføre dette manuskript, som skulde skaffe den døende forsker Universitetets vitenskapelige anerkjennelse.»[5] Dette viser at Meidell som frivillig hjelper gjorde en viktig innsats for norsk ornitologisk kunnskap på 1940-tallet både som ringmerker, språkvasker og sekretær.
På 1950-tallet utdannet det seg to kvinner som ornitologer ved UiO som begge het Anne Marie. Da jeg nevnte det for noen veteranornitologer, foreslo en at det sikkert dreide seg om samme kvinne som hadde giftet seg og byttet etternavn. De to het Anne Marie Grimeland (1923-2013) og Anne-Marie Sæther (1929- ). Begge studerte ornitologi ved UiO, giftet seg og arbeidet på videregående skoler, men de forsket på forskjellige fugler (viper/sandløpere vs. hettemåker). Anne-Mariene har blitt glemt da dagens ornitologiske hukommelse ikke går lenger bakover enn til hva veteranornitologene i dag kan huske, det vil si ca. 1960-tallet med unntak av et fåtall mannlige forbilder.
Anne Marie Grimeland var landets yngste student, da hun begynte ved UiO som 16-åring i 1940. Hennes arbeid fikk støtte gjennom bidrag fra Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd.[6] Som ferdigutdannet Cand Real, arbeidet hun som realfaglektor i Mo i Rana (1954-56) og ble medlem i NOF fra 1958.[7] Fra 1958, var hun lektor ved Nissens skole. I 1966 publiserte hun artikkelen «Ringmerkings-resultater for sandløper» i Sterna, der hun benyttet data fra ringmerking og gjenfunn fra Revtangen. I 1966 publiserte hun «Norske vipers trekk og vinterkvarter» basert på gjenfunn av 591 viper, flesteparten ringmerket på Revtangen. Hun diskuterte dødsårsaker og laget tabeller og diagram for å visualisere resultatene.[8]
Ornitolog Grimeland publiserte flere artikler om sandløpere og viper mens hun jobbet som realfagslærer i videregående skole. Det fantes ikke mange lønnede ornitologstillinger derfor forble hennes yrkesvalg en hobby, kombinert med lærerjobb og familieliv.
Kart laget av Anne Marie Grimeland for å vise gjenfunn av viper. Photo: Nasjonalbiblioteket og Sterna
Anne-Marie Sæther ble født i Trondheim i 1929. Hun fikk også økonomisk støtte (400 kr fra C.H. Homans legat) for å undersøke hettemåken til sin hovedoppgave.[9] Hun er nevnt som en av fem kvinner blant de 65 Cand. Real kandidatene ved UiO i 1951.[10] Hun holdt et kåseri om Hættemåsen på NRK radio i serien Fugler i Norge.[11] Hun ble også konsultert som spesialist på hettemåker og bidro også med informasjon om makrellterner og rødnebbterner til boka Fugler i Norden.[12] Sæther var en av de første kvinnelige ornitologene, som altså også formidlet sin kunnskap på radio og bidro til nordisk kunnskapsutvikling. Hun publiserte også artikler i Sterna om hettemåker og jobbet som lektor på videregående skoler.[13]
Som nevnt var det få kvinner som ringmerket i eget navn før 1950-tallet. En var danske Harriet I Jørgensen (1906-1979), som først var fullmektig i Store Nordiske Telegrafselskab og senere arbeidet ved ornitologisk avdeling ved zoologisk museum i København. Hun var født på Ærø og hennes apotekerfar var også opptatt av fugler. I 1940 publiserte hun en fuglebok Glossarium Europeae Avium, der hun oversatte fuglenavn mellom 17 europeiske språk. I 1952 dro hun til Utsira som frivillig for å ringmerke der (ref. Holgersen). Senere donerte hun en betydelig boksamling til NOF via zoologisk museum i Oslo.[14] Jørgensen bidro på flere måter til norsk og europeisk ornitologi. Hovedsakelig som frivillig ringmerker og forfatter, men også i sin jobb ved ornitologisk avdeling på zoologisk museum i København i over 25 år.
På 1960-tallet ble det flere kvinnelige ornitologer, ringmerkere og medlemmer i ornitologisk forening. Joan H Haavie kom fra USA og var ekspert på gepphus grylle (teist). Hun flyttet til Norge med sin mann og jobbet på det nyopprettede Zoofysiologiske institutt UiO.
Spannholmen, Utsira. Bilde av Harriet Jørgensen, 1952 [16]
Hun utførte feltarbeid på Tranøy over flere år for å forske på adferd og ungeproduksjon av teist og biotopen til forskjellige måsearter. Da Myrberget publiserte en artikkel om merking av sjøfugler i Sterna ble samarbeidet med Haavie fremhevet som spesielt nyttig.[17] Hun språkvasket også artikler og oversatte «summary» og «korrigerte» engelske tekster til flere zoologiske publikasjoner.[18] Noen ganger står hun oppført som Fru Haavie, andre ganger med MA eller MS og M.Sc bak navnet.[19] Det tyder på en usikkerhet blant de ansvarlige med hensyn til den amerikanske betegnelsen Master of Science. Joan H Haavie gjorde en innsats for norsk ornitologi på 1960-tallet, ved å anvende og videreutvikle sin kompetanse om sjøfugl, samt i kunnskapsutvikling og språkarbeidet involvert i publisering. selv om hun ikke ble nevnts da instituttets historie ble skrevet.[20]
[4] Hjalmar Broch and Per Fjeld, “Bird-Banding in Norway,” Sterna, no. 15 (1953): 3.
[5] Kristine Bonnevie, “Zoologen Ove Meidell,” Rogaland, November 30, 1942. Ove Meidell fikk Kongens gullmedalje av Universitetet for «En sammenliknende undersøkelse om levesettet til Svartkviten (Muscicapa Hypoleuca L.) og Rødstjerten (Phoenicurus phoenicurus L.) i en fjelltrakt på sydvestlandet (Rogaland)».
[6] Holger Holgersen, “Zoologisk Avdeling,” i Stavanger Museum Årbok 1966 (Stavanger, 1967), 152. Forskningsrådet finansierte dessuten Fru Else Aasland som teknisk assistent ved zoologisk avdeling ved museet i et ekstra år.
[7] “Den Høgre Skolen i Mo Begynte Skoleåret i Dag,” Rana Blad, August 24, 1956. ; Anne-Marie Grimeland, “Ringmerkingsresultater for sandløper,” Sterna, 1967.
[8] Anne-Marie Grimeland, “Norske Vipers Trekk Og Vinterkvarter,” in Stavanger Museums Årbok 1966 (Stavanger, 1967).
[16] Jørgensen tok bildet i 1952, i Martin Nag «Fyr: Folkeliv på Utsira», 1991, s.72, lastet ned 23.08.2022.
[17] Svein Myrberget, ««Metoder for fangst av sjøfugler for merking», Sterna bind 8 hefte 3 s. 105.
[18] E K Barth, «Standard body measurements in Larus Argentatus L Fuscus L canus and L Marinus, Contr. # 79, Zoological Museum, UiO; Sig. Kristoffersen “Vandringer, aldersfordeling og beskatning av lirype på Karlsøy, Troms, 1964, s.3, 12; Svein Myrberget, «Viltmerkinger ved Norges Jeger- og Fiskerforbund», 1965, s.3, 17; Svein Myrberget «Den norske bestand av bever castor fiber», Statens viltundersøkelser 2. serie nr. 26, 1967; Svein Myrberget, «Vekslinger i bestandsstørrelsen hos norske smågnagere i årene 1946-60» Statens Viltundersøkelser 2. serie nr. 19, s. 4, 47-48.
[19] Edvard K. Barth «Geographical variations on mantle colour body measurements, and egg data in Larus Argentatus, L Fuscus, L Canus and L Marinus, Universitetsforlaget, Oslo, 1968, flere sider fra Nytt Magasin for Zoologi
Before 1980, ornithology in Norway was seen as a very masculine field. Few women were members of ornithological societies or studied zoology with birds as their main area of research at Norwegian universities. Does that mean that women did not contribute to ornithological knowledge before 1980?
Were no women involved in ornithology? Or, was it the case, as in several other areas of research and nature, that a process of omitting, forgetting and excluding certain types of knowledge and experience had happened at the expense of others? The visibility of more everyday activities to obtain an overview of bird populations, change and continuity within one or more species has occupied volunteer ornithologists for a long time. The work has not always been high-status within ornithological circles. My goal is to highlight women’s contribution to ornithological knowledge in Norway. Women have contributed by ringing birds, being active members of ornithological associations, funded research or trained as ornithologists at university. I have also focused on documentation of scientific and public engagement activities and included a taxidermist.
The inspiration for this post comes from an article in progress about ornithology from the perspective of gender. Professor, criminologist, birder and author Kjersti Ericsson published an article in 1993 on gender perspectives and Norwegian ornithology. The Swedish article På Spaning efter kvinnors avtryck (On the lookout for women’s footprints) in Vår Fågelverd (Our Bird World) from 2021 was also an inspiration.[1] It deals with women’s contributions to Swedish ornithology before 1950 and includes, among others, Swedish noblewomen who hunted, had cagebirds and collected wild birds (like goldfinches and greenfinches). A group of women who have been left out of the histories are those who worked at museums. Two examples are the Swedish conservator and taxidermist Carolina Christiansson (1832-1924) at the Swedish Uddevalla Museum from 1864 to 1912.
A Snow Bunting stuffed by Carolina Christiansson, Photo: Bohusläns museum, CC BY-NC ND
A similar “taxidermist” Marie Vatne (1855-1916) worked at Stavanger Museum from 1882-1904. She was recruited as a “taxidermist” with her father, the curator Thor Thorsen Vatne, and received two weeks’ training from curator Iversen at the zoological museum in Christiania before she started. Marie continued at the museum after her father died, when the museum also employed Jakob Sørensen. Marie married him when he became a widower and they lived in the museum’s porter residence. When her husband died, Marie Sørensen lost both her job and her home, but continued as a “taxidermist” from a rented room. Marie Sørensen’s contribution as taxidermist led to visitors at Stavanger Museum being able to see ever more birds on display. Her contribution is documented in the museum’s annual reports from the natural history section. When the Norwegian Ornithological Society published its Norwegian Ornithological History in 1982, the only women who were mentioned were those who were named by the Italian Pietro Quereni who was shipwrecked near Røst in 1431.[2] Quereni described the relationship between wild ducks (Eider Ducks) and the local women.[3]
[1] Kjell Danell and Ingvar Svanberg «På spaning efter kvinnors avtryck» in Vår Fågelverd. 2021, nr. 3. Thanks to librarian Bente K Hadland at Stavanger Museum library for directing me to this.
[2] Helge A Wold «Ærfuglen i nordnorsk kystkultur» in Suul, J. Norsk ornitologisk historie NOF, Trondheim, 1982, s. 34.
[3] For more on Eider Duck culture, see: Pietro Querini Querinis beretning – Om et grusomt forlis og opphold på Røst i 1432 Cappelen Damm forlag: Oslo, oversatt av Marie Aalen.
Før 1980 var ornitologi i Norge ansett som et svært maskulint felt. Få kvinner var medlemmer i ornitologiske foreninger eller studerte zoologi med fugler som hovedtema ved universiteter i Norge. Betyr det at kvinner før 1980 ikke har tilført ornitologi kunnskap?
Fantes det ingen kvinner involvert i ornitologi? Eller var det slik som på flere andre områder innen vitenskap og natur, at det har foregått en prosess med å utelate, glemme og ekskludere enkelte typer kunnskap og erfaring på bekostning av andre? Synliggjøringen av et mer hverdagslig virke for å skaffe oversikt over fuglebestander, endring og kontinuitet innen en eller flere arter har opptatt frivillige ornitologer lenge. Arbeidet har ikke alltid vært status-givende innen ornitologiske miljøer. Mitt mål er å synliggjøre kvinners bidrag til ornitologisk kunnskap i Norge. Kvinnene har bidratt med å ringmerke fugler, være aktive medlemmer av ornitologiske foreninger, finansiert forskning eller utdannet seg til ornitologer ved universitet. Jeg har også fokusert på dokumentasjon av vitenskapelige og formidlende virksomhet og inkludert en udstopperske.
Inspirasjonen til bloginnlegget kom i forbindelse med en påbegynt artikkel om ornitologi i et kjønnsperspektiv. Professor, kriminolog, fuglekikker og forfatter Kjersti Ericsson publiserte i 1993 en artikkel om kjønnsperspektiv og norsk ornitologi. Den svenske artikkelen På Spaning efter kvinnors actryck i Vår Fågelverd fra 2021 har også inspirert.[1] Den omhandler kvinners bidrag til svensk ornitologi før 1950 og inkluderer blant andre svenske adelskvinner som jaktet, hadde burfugler og samlet på villfugler (som stillitser og grønnfinker). En gruppe kvinner som har blitt utelatt fra vitenskapshistorien er dem som arbeidet på museer. To eksempler er den svenske konservatoren og utstopperskenCarolina Christiansson (1832-1924) ved det svenske Uddevalla Museum fra 1864 til 1912.
Snøspurv utstoppet av Carolina Christiansson, Photo: Bohusläns museum, CC BY-NC ND
En tilsvarende «udstopperske» Marie Vatne (1855-1916) jobbet ved Stavanger Museum fra 1882-1904. Hun ble rekruttert inn som «udstopperske» med sin far preparant Thor Thorsen Vatne og fikk to ukers kursus av præparant Iversen ved zoologisk museum i Kristiania før oppstart. Marie fortsatte ved museet etter at faren døde, da museet også ansatte også Jakob Sørensen. Marie giftet seg med ham da han ble enkemann og de bodde i museets portnerbolig. Da mannen døde mistet Marie Sørensen både jobben og hjemmet, men fortsatte som «udstopperske» fra et leid værelse. Marie Sørensens innsats som udstopperske førte til at de besøkende ved Stavanger Museum fikk sett stadig flere utstilte fugler. Hennes innsats er dokumentert gjennom museets årsmeldinger fra naturhistorisk avdeling. Da Norsk ornitologisk forening ga ut sin Norsk ornitologisk historie i 1982, var de eneste kvinnene, de som ble nevnt av den italienske Pietro Quereni som strandet utenfor Røst i 1431.[2] Quereni beskrev forholdet mellom ville ender (ærfugl) og de lokale kvinnene.[3]
[1] Kjell Danell og Ingvar Svanberg «På spaning efter kvinnors avtryck» i Vår Fågelverd. 2021, nr. 3. Takk til bibliotekar Bente K Hadland ved Stavanger Museums bibliotek for tipset.
[2] Helge A Wold «Ærfuglen i nordnorsk kystkultur» i Suul, J. Norsk ornitologisk historie NOF, Trondheim, 1982, s. 34.
[3] For mer om ærfuglkulturen se: Pietro Querini Querinis beretning – Om et grusomt forlis og opphold på Røst i 1432 Cappelen Damm forlag: Oslo, oversatt av Marie Aalen.
By Wessel Ganzevoort, Postdoctoral Researcher at the Centre Connecting Humans and Nature, Institute for Science in Society, Radboud University
The EnviroCitizen team had the opportunity to share our work at the conference Citizen science and birds: People powering ornithology.This online conference took place on the 10th and 11th of October and was organised by the British Ornithologists’ Union (BOU). The conference aimed to explore ornithological citizen science in all of its richness: as a methods for scientific data collection on birds, as an approach to inform policy and contribute to bird protection, and as a way to engage many diverse people, from committed birds to causal bird enthusiasts, in ornithology. The conference was run as both a virtual event with pre-recorded presentations and live Q&A with the audience, and simultaneous twitter threads by the presenters.
Our session on Tuesday was titled Benefits and costs of citizen science for organisations, participants and birds, and drew in around 65 audience members. The keynote address was delivered by Finn Danielsen (NORDECO), who discussed how a specific form of citizen science, community-based monitoring, offers a promising approach to address local natural resource management issues in close collaboration with community members. Other contributors to the session highlighted the power of ornithological citizen science: Samuel Levy and Megan McCleverty (BTO) showed examples of how they engage young people in birding, and Veronica Aponte (Environment and Climate Change Canada) showed a collage of video testimonies of participants of the North American Breeding Bird Survey talking about what makes the project meaningful to them. Other presentations examined some of the costs of ornithological citizen science: Jakub Kronenberg (University of Lodz) reflected on several of the tensions involved in birding, such as pressure on vulnerable natural areas, and Simon Gillings (BTO) discussed an oft-overlooked dimension: the carbon footprint of monitoring projects.
Our presentation closed the session, and was title Love, Learning and Care for Birds: Relational Values in Ornithological Citizen Science. We aimed to offer a ‘bird’s-eye view’ of the main findings from our interviews and ethnographic fieldwork with birders. In a series of short recordings we all shared insights around a key theme: Elle-Mari Talivee (Estonia) showed examples of charisma, Ann Elisabeth Laksfoss Cardozo (University of Stavanger, Norway) shared reflections on human-nature relationships, Ágota Ábrán (New Europe College, Romania) talked about learning, and Clara Contreras Ameduri (University of Extremadura, Spain) discussed care about and for birds. Wessel Ganzevoort (Radboud University, the Netherlands) connected these themes through the lens of relational values and their role in inspiring care. You can find our conference presentation below:
To take a look at our accompanying twitter thread, follow us at @EnvCit. To check out all of the conference contributions, search for the hashtag #BOUasm22.
Thanks to BOU for an excellent online conference, and if you have any responses to our presentation, reach out to us on twitter!
I småskogen bak naustet ved Tungevika har småfugler samla seg – tornirisk, gråspurv og pilfink – men de ellers så fargerike fjærdraktene ser utvaska og blasse ut. Hekketida er over, og de har begynt å myte. På plena omkring er det heipiplerke, stær og linerle, og nede ved brygga har et tjuetalls låvesvaler slått seg ned. Iblant sveiper en og annen av dem ut over vannet for å snappe insekter.
Det er 20. august, høsttrekket har begynt, og ved havkanten på Tungenes myldrer det av myrsnipe. De er spredd vidt utover, er godt kamuflerte og flytter på seg hele tida, vanskelige å telle, men det må være minst hundre av dem, et virvar av myrsniper iblanda sandlo, steinvender og rødstilk. Ved Holmaviga får jeg også øye på en heilo, og husker at jeg så et par heiloer på nøyaktig samme sted forrige gang jeg var her, i slutten av april. Da var de på vei nordover, nå skal de sørover igjen.
Myrsnipe (c) Endre Harvold Kvangraven
Plutselig, som ved et skudd, letter de alle og berget er skurt for fugl. Vandrefalken kommer fykende, sikter seg inn mot en flokk sandlo som den jager over markene mot fyret. Det ser ut til at den haler innpå, men snart dukker den opp igjen tomhendt og lander på en stein som stikker opp over gresset. Jeg har sett voksne vandrefalker i dette området, men de langsgående strekene på brystet og det svakt rødoransje skjæret i fjærdrakta viser at dette er en ungfugl, 1K, en uerfaren jeger.
Vandrefalk (1K) (c) Endre Harvold Kvangraven
Igjen kommer jeg til å tenke på J. A. Bakers The Peregrine, ei bok som har fulgt med meg opp og ned Jærkysten, hvor han skildrer vandrefalkens jakt på blant annet myrsnipe langs østkysten av England i 1960-åra. Det er lett å trekke paralleller mellom den engelske landsbygda og det jærske kulturlandskapet, prega som det er av stadig mer intensivt jordbruk. Mange av artene Baker skriver om, som vipe og storspove, er også karakterarter for Jæren, men er nå i sterk tilbakegang både i Norge og England.
Snart er vandrefalken på vingene igjen, stiger på krappe vindkast og suser av gårde. Jeg håper på et stup, men nei, den fortsetter sørover og oppover, blir til et fjernt sotflak på himmelen, kun synlig gjennom kikkerten, til jeg mister den av syne.
På Sandestranda er ei lappspove på matsøk. Da jeg kommer gående, flakser den opp og fram et par ganger, til den tar ei helomvending, flyr tilbake og lander bak meg, hvor den fortsetter å grave i sanda med det lange nebbet. Ei strandsnipe flyr pipende ut over vannet og tilbake mot stranda igjen forbi sildemåker og fiskemåker. I utkanten av en flokk på noen og åtti stokkender, har ei siland elleve unger på slep. Ved Bø havn, er gråhegren på plass, mens et knoppsvanepar hegner om de fire ungene sine.
Mens jeg har gått, har vannet steget. Nå er det flo, og Sundet ved Børaunen går nesten i ett med havet, kun brutt av ei smal landtunge utstrakt i en halvsirkel. Storspover flyr opp, plystrende melankolsk, og en svartbak roper grovt. I Sundet er det gravand, ærfugl, tjeld og skarv, mens flokker med stær følger sauene på jordet lenger inn.
Høyvann i Børaunen (c) Endre Harvold Kvangraven
Det ligger ei havsule i vannkanten, og den ser slapp ut, så jeg mistenker straks fugleinfluensa. Den følger meg med et sylskarpt øye da jeg går nærmere, og først når jeg er tre-fire meter unna, løfter den hodet og dolker i lufta mot meg med nebbet mens den gir fra seg en lav, sint gurgling eller rumling. På så nært hold er det umulig å ikke bli slått av hvor vakre havsuler er, store er de også. Fjærdrakta er skinnende hvit, øyet blått som hav, nebbet digert, nakken påfallende kraftig, velegna til stupdykking fra store høyder. Til slutt stavrer den seg på beina og halvt hopper, halvt faller ned til neste stein og videre ut i vannet. En bølge dasker den mot bredden, men den kommer seg litt lenger ut, sprer vingene og flakser litt, selv om den åpenbart ikke er i stand til å fly. Jeg rapporterer den på Artsobservasjoner og melder fra om den til Mattilsynet, men det er ikke stort mer som kan gjøres.
Sørover langs Bøstranda er det flust med myrsniper og sandlo, en og annen sandløper, steinvendere, en enkeltbekkasin skremt opp ved Einarvika. Vandrefalkens blikk holder meg idet jeg løfter hodet og får øye på den, nå sittende på et berg med utsikt over Molviga og Grøderøysa på Vistnes. Den letter, flyr i en sveipende bue ned gjennom Molviga og opp igjen, etterlater seg en sky av flyktende vadere og forsvinner innover i jordbrukslandskapet.
Kilder
Baker, J. A. 1967. The Peregrine. New York Review of Books.
This website uses cookies to improve your experience. We'll assume you're ok with this, but you can opt-out if you wish. Cookie settingsACCEPT
Privacy & Cookies Policy
Privacy Overview
This website uses cookies to improve your experience while you navigate through the website. Out of these cookies, the cookies that are categorized as necessary are stored on your browser as they are as essential for the working of basic functionalities of the website. We also use third-party cookies that help us analyze and understand how you use this website. These cookies will be stored in your browser only with your consent. You also have the option to opt-out of these cookies. But opting out of some of these cookies may have an effect on your browsing experience.
Necessary cookies are absolutely essential for the website to function properly. This category only includes cookies that ensures basic functionalities and security features of the website. These cookies do not store any personal information.
