av Endre Harvold Kvangraven, stipendiat i miljøhumaniora, Universitetet i Stavanger
Click here to read in English
I småskogen bak naustet ved Tungevika har småfugler samla seg – tornirisk, gråspurv og pilfink – men de ellers så fargerike fjærdraktene ser utvaska og blasse ut. Hekketida er over, og de har begynt å myte. På plena omkring er det heipiplerke, stær og linerle, og nede ved brygga har et tjuetalls låvesvaler slått seg ned. Iblant sveiper en og annen av dem ut over vannet for å snappe insekter.
Det er 20. august, høsttrekket har begynt, og ved havkanten på Tungenes myldrer det av myrsnipe. De er spredd vidt utover, er godt kamuflerte og flytter på seg hele tida, vanskelige å telle, men det må være minst hundre av dem, et virvar av myrsniper iblanda sandlo, steinvender og rødstilk. Ved Holmaviga får jeg også øye på en heilo, og husker at jeg så et par heiloer på nøyaktig samme sted forrige gang jeg var her, i slutten av april. Da var de på vei nordover, nå skal de sørover igjen.
Plutselig, som ved et skudd, letter de alle og berget er skurt for fugl. Vandrefalken kommer fykende, sikter seg inn mot en flokk sandlo som den jager over markene mot fyret. Det ser ut til at den haler innpå, men snart dukker den opp igjen tomhendt og lander på en stein som stikker opp over gresset. Jeg har sett voksne vandrefalker i dette området, men de langsgående strekene på brystet og det svakt rødoransje skjæret i fjærdrakta viser at dette er en ungfugl, 1K, en uerfaren jeger.
Igjen kommer jeg til å tenke på J. A. Bakers The Peregrine, ei bok som har fulgt med meg opp og ned Jærkysten, hvor han skildrer vandrefalkens jakt på blant annet myrsnipe langs østkysten av England i 1960-åra. Det er lett å trekke paralleller mellom den engelske landsbygda og det jærske kulturlandskapet, prega som det er av stadig mer intensivt jordbruk. Mange av artene Baker skriver om, som vipe og storspove, er også karakterarter for Jæren, men er nå i sterk tilbakegang både i Norge og England.
Snart er vandrefalken på vingene igjen, stiger på krappe vindkast og suser av gårde. Jeg håper på et stup, men nei, den fortsetter sørover og oppover, blir til et fjernt sotflak på himmelen, kun synlig gjennom kikkerten, til jeg mister den av syne.
På Sandestranda er ei lappspove på matsøk. Da jeg kommer gående, flakser den opp og fram et par ganger, til den tar ei helomvending, flyr tilbake og lander bak meg, hvor den fortsetter å grave i sanda med det lange nebbet. Ei strandsnipe flyr pipende ut over vannet og tilbake mot stranda igjen forbi sildemåker og fiskemåker. I utkanten av en flokk på noen og åtti stokkender, har ei siland elleve unger på slep. Ved Bø havn, er gråhegren på plass, mens et knoppsvanepar hegner om de fire ungene sine.
Mens jeg har gått, har vannet steget. Nå er det flo, og Sundet ved Børaunen går nesten i ett med havet, kun brutt av ei smal landtunge utstrakt i en halvsirkel. Storspover flyr opp, plystrende melankolsk, og en svartbak roper grovt. I Sundet er det gravand, ærfugl, tjeld og skarv, mens flokker med stær følger sauene på jordet lenger inn.
Det ligger ei havsule i vannkanten, og den ser slapp ut, så jeg mistenker straks fugleinfluensa. Den følger meg med et sylskarpt øye da jeg går nærmere, og først når jeg er tre-fire meter unna, løfter den hodet og dolker i lufta mot meg med nebbet mens den gir fra seg en lav, sint gurgling eller rumling. På så nært hold er det umulig å ikke bli slått av hvor vakre havsuler er, store er de også. Fjærdrakta er skinnende hvit, øyet blått som hav, nebbet digert, nakken påfallende kraftig, velegna til stupdykking fra store høyder. Til slutt stavrer den seg på beina og halvt hopper, halvt faller ned til neste stein og videre ut i vannet. En bølge dasker den mot bredden, men den kommer seg litt lenger ut, sprer vingene og flakser litt, selv om den åpenbart ikke er i stand til å fly. Jeg rapporterer den på Artsobservasjoner og melder fra om den til Mattilsynet, men det er ikke stort mer som kan gjøres.
Sørover langs Bøstranda er det flust med myrsniper og sandlo, en og annen sandløper, steinvendere, en enkeltbekkasin skremt opp ved Einarvika. Vandrefalkens blikk holder meg idet jeg løfter hodet og får øye på den, nå sittende på et berg med utsikt over Molviga og Grøderøysa på Vistnes. Den letter, flyr i en sveipende bue ned gjennom Molviga og opp igjen, etterlater seg en sky av flyktende vadere og forsvinner innover i jordbrukslandskapet.
Kilder
Baker, J. A. 1967. The Peregrine. New York Review of Books.
