av Karoline Holmboe Høibo, Fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora, Universitetet i Stavanger
Click here to read in English
Når vekkeklokka ringer klokka tre om natta fordi jeg har hatt ambisjoner om å få med meg det vakre morgenlyset, har jeg ofte stilt meg spørsmålet: Hvorfor fotograferer jeg fugler? Like så når jeg kald, stiv og tissetrengt krabber ut av et lite telt etter 17 timer i skul, uten annet enn et par skjærer på minnebrikka. Da lurer jeg på om jeg ikke heller burde tilbragt denne tiden sammen med mine barn. Men når jeg først har kommet meg opp og ut, angrer jeg sjelden på en kort natt, og det er lite som gir meg en slik følelse av lykke som når fjellvåken kommer seilende inn over jordene på Jæren og setter seg på en gadd foran mitt objektiv. Det er som en liten rus jeg bare må ha mer av. Derfor pakker jeg sekken og drar ut igjen. Gjerne flere ganger i uka.
Jeg har alltid gått mye på tur og vært mye ute i naturen. Det var i stor grad muligheten for- og håpet om å få se noe spennende som trakk meg ut. Men jeg synes sjelden vi så så mye vilt i min oppvekst. Kanskje bråkte vi for mye, men vel så viktig var nok mangelen på kunnskap og oppøvelsen av sansene. Jeg ble 38 år før jeg så mi første ugle. Da hadde jeg kommet inn i et miljø av fuglefotografer og ornitologer som delte av sin kompetanse. Slik representerer fuglefotograferingen for meg en innsikt inn i en hemmelig verden; en tilgang til det mystiske og utilgjengelige som i min barndom bare kunne nås på naturfilmene på TV. Med økt kompetanse om fuglearter, habitat og oppførsel, og øvelse i evne til å legge bedre merke til det som er rundt oss, har jeg i voksen alder langt flere og langt sterkere naturopplevelser.
Vinteren 2020 var det ei haukugle i Sandnes. Jeg var ute flere ganger for å ta bilder, og hver eneste gang jeg satte meg i bilen for å kjøre ut, kunne jeg kjenne hvordan sommerfuglene kilte i magen. Den barnlige gleden av å se dyr og fugler er minst like stor i dag som den var da jeg var 9 år. Turene til Sandnes resulterte også i noen bilder jeg er blitt svært glad i. På grunn av sine vakre detaljer og formasjoner, og representasjonen av noe litt magisk, har fugler alltid hatt en sentral plass i kunsten. Den kreative og estetiske dimensjonen av fotograferingen er også helt sentral for at jeg driver med dette. Kunsten går hånd i hånd med nærvær. Jeg har hørt mange si at de aldri har hørt fuglene synge så høyt eller opplevd våren så sterkt som under korona-nedstengingen. Slik var det også for meg. De rolige dagene der alt sosialt liv og fritidsaktiviteter var avlyst, ga mye tid til ensomme turer i nærområdet. Da fikk jeg følge toppdykkernes kurtisering over flere uker, og nye kattugleunger som hoppet ut av kassen. Jeg opplevde å registrere lyset som endrer seg etter vær og tid på døgnet, årstidene som skifter og ikke minst fuglenes livsmønster. For mange er naturopplevelser sterkt knyttet til en form for selvrealisering gjennom toppturer og treningsturer i skisporet. Jeg har også vært der. Men fuglefotografering kan i langt større grad representere friluftsliv på naturens premisser. Noen ganger står boltiten ved veien og det beste er å ta bildet fra bilvindu. Andre ganger må jeg halvannen mil innover vidda for å finne det jeg leter etter. Når fuglen så dukker opp, nytter det ikke å jage den. De gode bildene kommer når jeg tar meg tid til å vente til fuglen kommer til meg. Timene går fort når jeg bare sitter og lytter og venter på at noe skal komme over myra. Det underlige er at jeg svært sjelden kjeder meg. Ventingen gir et eget rom for tilstedeværelse og ro. Og plutselig skjer det noe som krever min fulle oppmerksomhet, for når fuglen skal fanges i flukt, med riktig teknikk og en god komposisjon, blir konsentrasjonen altoppslukende. I ett med naturen blir en gjerne også mer i ett med seg selv.
Vil du se flere av mine bilder, besøk gjerne min instagramkonto: karolinehoibo_photography
