Utsira i bombeuka (uke 40)

av Ann Elisabeth Laksfoss Cardozo, førsteamanuensis, Universitetet i Stavanger

Click here to read in English

Som relativt ny i NOF/Birdlife Norge, skulle jeg sjekke ut fugler og kryssermiljøet på Utsira i uke 40, 2021. Etter å ha lest flere kilder om fugler på Utsira og hørt om James Lawrence Chaworth-Musters (1901-1948) som fant sjeldne arter på Fair Isle og derfor hypotiserte at de samme jo måtte finnes på Utsira, ble øya nesten til en pilegrimsdestinasjon. Kunne kanskje jeg også få oppleve gulbrynsangeren i levende live?

Før jeg dro dit lurte jeg litt på hvordan jeg skulle finne fuglefolk der. Kanskje kom jeg til å luske rundt alene? Tenk om jeg verken fikk sett fugl eller folk? Og ville det være for røft og macho… og bare elendig vær? Så jeg tok kontakt med fuglemerkeren Truls W. Andersen på fuglestasjonen og han skrev en kjempehyggelig melding tilbake og ba meg sikre meg overnatting. Jeg valgte pensjonatet Sildaloftet siden det var stort, og sosialt, siden en skulle dele bad, kjøkken og stue. Så sjekket jeg programmet på nett og så at fra torsdag 7. oktober var det møter hver kveld. Da det var meldt stiv kuling utover ettermiddagen torsdag 7. oktober tok jeg båten fra Haugesund kl.11:00. Det ble en kjempeflott båttur.

Allerede på båten traff jeg flere fuglekikkere med kikkerter på magen og kamuflasjeklær. En fuglekikker hadde jeg sett før på NOF-turer på Jæren. Han sjekket fuglekunnskapen min gjennom å peke på en ærfugl i eklipse som jeg ikke klarte å identifisere. Men jeg mistet ikke motet av den grunn, og sa til ham at jeg var interessert i å se havsuler, så da tipset han meg om havsulene hver gang han så dem. Det var hyggelig gjort. De lå langt oppe på himmelen og selv med kikkert klarte ikke jeg å se at det virkelig var havsuler, men jeg satset på at jeg sikkert fikk sett havsuler på Utsira. Vi så to alker på vannet rett utenfor Vibrandsøy, og jeg lærte at det hadde hekket åkerrikser der. De er nå i sterk tilbakegang antagelig på grunn av endringer i jordbruket.

På båten var det også en meget hyggelig gjeng fuglekikkere fra Odda-området. To søstre og fire menn. De klaget over at det var så lite fugl rundt Odda, og de hadde bare sett fem arter på forrige fugletur. Men de var gjengangere på Utsira og kom i kamuflasjeutstyr og med lange kameralinser. Dessuten var butikken Natur og Fritid representert med Jonas Langbråten fra Lista fuglestasjon. Dette tegnet bra.

På Utsira-kaia hentet jeg en sykkel som jeg hadde reservert. Jeg lastet på sykkelen og tråkket i vei i motvind mot Joker-butikken og Sildaloftet. Etter å ha satt fra meg, dro jeg opp til fuglestasjonen og merkeskogen. Der var Truls og en annen merker og jeg fikk gå noen runder med dem, mens de tok ut av nettene. De merket fuglekonger, en munk, en måltrost og en rødstjert. Og to gransangere, den ene var en «tristis» dvs. at den kom østfra (Sibir). Truls forklarte forskjellen og holdt begge fuglene opp samtidig slik at jeg kunne studere dem. Jeg ville aldri klart å se forskjell på dem i felt, men så at det var en liten nyanseforskjell i farge og størrelse. Senere fikk jeg også sett en dvergspurv der. De kjørte full guffe på med potpurri-fuglesang for å tiltrekke seg flere fugler. Gjerne «bomber». Den ene lyden var av gulltrost. Det var visstnok en vill drøm for flere å få sett den på Utsira. Fuglen er riktignok registrert i oktober langs norskekysten, men trekker normalt til Sørøst-Asia ifølge ringmerker Renate Berg og Store Norske Leksikon (SNL).

Truls hjalp meg med å installere Band-appen «bombevarsel for Utsira» og så var jeg i gang. Jeg fikk varsler og sjekket hvor de var. Det går nesten ikke an å være på Utsira i «bombeuka» uten Band. Når noe interessant ble postet, førte det fort til at 40-50 menn og kanskje 2 damer, plutselig troppet opp ved en hage, ved Herberg, ved søppelhaugen i øst (mot vindmøllene), på fotballbanen eller i en hage nær butikken der en østlig gulerle holdt til. Fordelen med Utsira er at det er et begrenset område siden det er en øy.

Noen kjører bil, andre går eller sykler. Mitt første varsel som ble sjekket ut var blåstjerten. Mens denne lille fuglen satt på gjerdet med stjerten igjen-kneppet, var det jammen ikke lett å se at det var en blåstjert. Jeg fikk forklart at det var en ungfugl. Når den fløy åpnet den stjerten som var lett blålig.

Fredag morgen spurte jeg om jeg gå med ornitolog Kjetil Johannessen fra Vestfold, som ifølge Truls er den flinkeste i Norge når det gjelder å gjenkjenne fugler på lyd. Vi kjørte en runde rundt øya og han forklarte og viste noen ekstrafine hager og steder hvor en ofte kan se mange fugler. Han fortalte også om hovedoppgaven sin som omhandlet munk og hvordan noen skjærer fulgte ham for å ta eggene i redene han kartla. Flere andre biologer på hans tid skal ha gitt opp studiene i ren frustrasjon over denne type predasjon. Det var Kjetil som først hørte blåstjerten 7.oktober på Utsira, ved steinlåven. Alle som var på Utsira de dagene, fikk sett fuglen. Den satt på gjerdet eller i buskene ved et rødt hus nær en steinlåve (i krysset ved veien opp til fyret).

Med mine forutsetninger, syntes jeg det var like gildt å se gulbrynsangeren. Det fantes visstnok flere i området, og fjell-lerkene på Svartjordet var også helt utrolige, så godt kamuflert og likevel så fargerike. De var i tillegg ganske hensynsfulle når det gjaldt å la seg fotografere. Det var også helt fantastisk å sitte i le av stormhytta ute på et nes. Da fikk jeg sett 10 havsuler som fløt med vinden høyt oppe på himmelen. De speidet og seilte nedover. Evige fiskere. Siden jeg ikke hadde det travelt, ventet jeg for å se dem stupe. De foldet vingene inntil kroppen og stupte som torpedoer. Jeg la merke til de flotte, svære, avstivede vingene med svart ytterst og de gulaktige hodene. Tenk en pelikanfugl i våre farvann! Om ettermiddagen leste jeg kapittelet om havsulene i Sjøfuglenes skrik av Adam Nicolson (2018). Noen sa at havsulene egentlig er noe uvanlige som hekkende i Norge, først på Runde fra 1946, men ifølge SNL har de begrenset hekking her.

På vei rundt øya på kulturstien mot vest så jeg en gulspurv. Den satte seg plutselig ned et par meter foran meg, og jeg fikk mulighet til å studere den i kikkerten i flere minutter. Jeg var jo ikke helt hundre prosent sikker på at det faktisk var det jeg hadde sett, men da det ble ført logg, hadde en annen fuglekikker hørt en gulspurv ved fyret. Og jeg hadde sett en fugl nedenfor fyret som var nokså identisk med hunnfugl av gulspurv ifølge Gyldendal, så da kunne det vel stemme?

På vei ut fra kulturstien ble jeg plutselig oppmerksom på en rovfugl som jaktet en annen fugl. Jeg kan ikke nok om rovfugler, da jeg hovedsakelig har sett havørner. Men ifølge loggen var det nok en vandrefalk. Og da jeg noen dager senere så en jagende vandrefalk på Revtangen – også bekreftet av en annen fuglekikker, tenkte jeg at nå har jeg fått utvidet repertoaret. Jeg så også tre kråker, der to var helt vanlige, men den tredje var helt svart. Det har jeg aldri sett før. Om jeg ikke hadde sett den med de to andre, hadde jeg nok tenkt at det var ei kaie. Men altså, de var samme størrelse, bare at den ene var svart. Siden det ble logget svartkråke samme kveld er det sannsynlig at jeg også så den.

Kjetil fortalte forresten at under loggen et år hadde en person forsøkt seg med at han hadde sett to gråspurver. Det ble nedstemt som totalt usannsynlig, siden det bare fantes én gråspurv på øya. Det sier litt om grensene for loggføring og hva som ble ansett for sannsynlig å se. Det ble mange estimat under loggføring, 500 stær? Flere, færre enn i går? 2 kortnebbgjess. Jeg så kortnebbgjessene, og i tillegg dvergspurv, bjørkefink, grønnfink, en tornirisk, rugde, flere ravn, 16 ærfugl (de fleste i vinterdrakt), noen bokfinker, 7 grønnsisik, linerler, mange stær, rødvingetroster, mange storskarv, to bekkasiner (som jeg skremte opp i Måkeskitsmyra og ut mot Pedleneset) en del svarttroster, mange gjerdesmetter, noen rødstruper, en låvesvale, en dvergfluesnapper og en gråfluesnapper, flere stillitser, steinskvett og gråhegre. Jeg har endelig skjønt hvor stor spurvefamilien er.  Jeg så selvsagt mange måker, men ikke spør meg om hvilke. Foreløpig er jeg bare helt sikker på svartbaker og hettemåker, selv etter flere måkekvelder på Mostun med Øyvind Gjerde. Både rosenfink, viersanger, jernspurv, snøspurver, gråsisik og tartarpiplerke ble sett av andre på Utsira i samme tidsrom.

Det var også litt rart å tenke på hva jeg ikke så. Ikke en eneste skjære, ingen blåmeiser og ingen kjøttmeiser ingen gråspurv og ingen pilfink.

På den stappfulle båten hjem fra Utsira så vi havsuler, lomvier, en flokk som kanskje var lundefugl (fuglekikkere fra Bergen mente det) og tre flokker med delfiner, som ingen av fuglekikkerne klarte å identifisere. Men bilder ble tatt og noen foreslo kvitskjeving. De var små og hoppet ikke høyt, og var lysere under magen. Det var definitivt ikke niser.

Konklusjon: Utsira er et fantastisk sted å se på fugler og bombeuka var en opplevelse som frister til gjentagelse. Masse kjekke og flinke fuglefolk samlet, noe som gjorde at denne 2K-en – som to fuglekikkere fra Østlandet kalte meg, siden jeg begynte å se på fugler for to år siden, fikk stort utbytte av turen både med tanke på antall nye arter, men ikke minst, med tanke på å forstå litt mer av kryssernes verden. Demografisk var det overvekt av eldre menn, men også noen yngre inkludert familier med barn. Og når det er sagt, så er det noe meget fascinerende med godt voksne som har flere årtier med erfaring – særlig når de gidder å dele.

Og været var det helt horribelt? Neida, to dager med høljregn (men Sildaloftet hadde skotørkestativ), lørdagen var overskyet og søndagen var helt nydelig med sol og nesten vindstille. Ikke var det kaldt heller.

Så nå har jeg blitt medlem av Utsira fuglestasjon, og har kjøpt caps med gulbrynsangeren på. Jeg er klar for flere fuglearter – selv om jeg liker de helt vanlige fugleartene aller best.