Litterære trekkfugler og fugler i litteraturen

av Endre Harvold Kvangraven, stipendiat i miljøhumaniora, Universitetet i Stavanger

Click here to read in English

Høsttrekket er i full gang. Fuglene reiser sørover, og mange legger trekket langs Jærkysten. Plutselig blei det tjukt av bjørkefink i skogen, mens meiser og fuglekonger har begynt å samle seg i blandingsflokker for vinteren. De siste par ukene har det vært horndykkere ved Stora Stokkavatn, lappspove og tundralo langs Jærstrendene og alskens lommer og alkefugler ute i havgapet.

Mens fuglene forlater oss, kommer vandreutstillinga «Fuglar i lyrikken», produsert av Nynorsk kultursentrum, til Universitetsbiblioteket i Stavanger. I den sammenheng blir det Steffens-salong om «Litterære trekkfugler» den 28. oktober, da UiS-professor Benedikt Jager møter forleggerne Eirik Bø og Sebastian Guggolz til samtale om tysk-norsk kulturutveksling og den nye Tarjei Vesaas-bølgen i Tyskland. I november arrangerer så biblioteket, i samarbeid med the Greenhouse og EnviroCitizen, workshopen «Migratory birds, migratory words», der Ann Elisabeth Laksfoss Cardozo presenterer funn om norsk folkeforskning, og jeg forteller om fugler i nyere norsk skjønnlitteratur. Fullt program kommer snart.

Mens vandrefalk og havørn vekker ærefrykt og undring, bringer ravn og kattugle varsler fra det hinsidige. Fargesprakende stillitser er innbegrepet av skjønnhet, men når de fanges og settes i bur, blir de bilder på sorg og fortvilelse. I forskninga mi på fugler i nordisk litteratur har jeg oppdaga at omsorg er et sentralt tema. Det gjelder ikke bare den utbredte omtanken for natur og miljø, for sjeldne arter og sårbare økosystemer, som ofte medfører det vi kaller økosorg, men også medfølelse med individer og flokkene de tilhører. Fra Kjersti Ericsson til Gøhril Gabrielsen, Brit Bildøen, Merethe Lindstrøm og til og med Karl Ove Knausgård, brukes fugler til å belyse tematikk knytta til fødsel og død. Gjennom hekketid og vinterfôring, gjenspeiles menneskers personlige utfordringer i fuglers kamp for å overleve.

Det andre hovedtemaet som gjør seg gjeldende er den fremmedgjorte, nevrotiske, tilsynelatende autistiske outsideren som føler ei dyp tilknytning til og dragning mot naturen. Kroneksemplet på dette er Mattis i Vesaas’ Fuglane, som har sitt moderne motstykke i Knut Hovin i Agnar Lirhus’ Nå hogger de. Lignende karakterer går igjen i en rekke romaner, fra Ingvar Ambjørnsen til Carl Frode Tiller, om skikkelser som lengter etter forsoning, men drives på flukt.

Dette er noen av temaene vi skal utforske den kommende måneden.

Litteratur
Ambjørnsen, Ingvar. 2012. Natten drømmer om dagen. Oslo: Cappelen Damm.
Bildøen, Brit. 2019. Tre vegar til havet. Oslo: Samlaget.
Bildøen, Brit. 2020. Over land og hav : eit år med trekkfuglar. Oslo: Kagge Forlag.
Gabrielsen, Gøhril. 2017. Ankomst. Oslo: Aschehoug.
Knausgård, Karl Ove. 2019. Fuglene under himmelen. Med bilder av Stephen Gill. Oslo:
Forlaget Oktober.
Lindstrøm, Merethe. 2019. Fuglenes anatomi. Oslo: Forlaget Oktober.
Lirhus, Agnar. 2020. Nå hogger de. Oslo: Forlaget Oktober.
Ravatn, Agnes. 2013. Fugletribunalet. Oslo: Samlaget.
Tiller, Carl Frode. 2017. Begynnelser. Oslo: Aschehoug.
Vesaas, Tarjei. 2007 (1957). Fuglane. Oslo: Gyldendal.