av Endre Harvold Kvangraven, stipendiat i miljøhumaniora, Universitetet i Stavanger
Click here for English
Jeg har kommet til Stavanger for å forske på forholdet mellom mennesker og fugler i nordisk litteratur på 2000-tallet, og en av de første dagene går jeg ut for å kikke på det lokale fuglelivet. Det er tidlig på ettermiddagen, i begynnelsen av januar, med rim på bakken, temperaturen ved eller kanskje like under nullpunktet, men selv om det er grått og overskya er det sol på fjelltoppene på andre sida av fjorden. Langs stien opp bakken mot Ullandhaug er det rikelig med kråker, men ellers er det nokså stille.
Gjennom et glissent skogholt flater terrenget ut, hvor turgåere samler seg rundt utkikkspunktet ved tårnet på toppen. Nede i lia har noen tent et bål og skal til å grille, mens barn leker i skogen. Mellom trærne ser jeg Hafrsfjord i det disige ettermiddagslyset, og går ned gjennom Stavanger botaniske hage, med vanlige arter som svarttrost og rødstrupe. Langs fortauet forbi et boligområde teller jeg femten grønnfinker i en bar tretopp, sammen med noen pilfinker og en blåmeis. Ei ringdue flyr forbi, en flokk med stær, ei skjære, og en gråhegre når jeg nærmer meg strandkanten. Ingenting sjeldent eller spesielt, men ikke så aller verst for en mer eller mindre tilfeldig bytur om vinteren, et noenlunde representativt utvalg av hva man kan forvente å se i urbane områder.
Hafrsfjord er nesten dekka av et lag med tynn is, skinnende i nyanser av oransje og lilla mens sola nærmer seg horisonten. En enslig gråmåke står urørlig på et tak ved vannkanten mens jeg fortsett forbi Sverd i fjell, et monument til minne om slaget i Hafrsfjord, som skal ha utspilt seg her i 872. I Møllebukta, innerst i fjorden, har ikke vannet frosset enda, og det er en god del fiskemåker og stokkender, noen kvinender. Noen unger hiver mat til et par knoppsvaner, og en gråhegre, kanskje den samme jeg så tidligere, har slått seg ned på steinene ved enden av brygga. Folk går forbi med hundene sine, eller sitter ved piknikborda nede ved vannet.
Bortenfor brygga dukker ei siland etter fisk, og turen blir straks mer interessant når jeg får øye på en art som er ukjent for meg, noen store, nesten svarte ender, med hvit flekk på hodet. Det er sjøorre, hanner og hunner, minst ti av dem ute i vannet, en art som er regna som sårbar både i Norge og globalt. Om sommeren trekker de opp mot tregrensa og hekker ved fjellsjøer, men om vinteren samles de ved kysten, hvor de dykker etter bløtdyr og krepsdyr. Jeg har ikke sett denne arten før, har rett og slett ikke tilbragt noe særlig tid i områder hvor man vanligvis finner dem, så dette er utvilsomt turens høydepunkt.
Klokka er fire om ettermiddagen, og det blir fort mørkt. Forhåpentligvis får jeg snart utforska noen av de mer bortgjemte fuglelokalitetene i Stavanger og på Jæren.
